60 år. Seks tiår siden Bobby Moore løftet Jules Rimet-trofeet på Wembley. Siden den gang har England vært en konstant skuffelse i store mesterskap – nesten-opplevelser som har blitt nasjonale traumer. Semifinaler som ender i tårer, straffesparkkonkurranser som går galt, og den evige frasen «it’s coming home» som aldri blir virkelighet. Men nå, med Jude Bellingham som leder en ny generasjon, tror England endelig at tiden er inne.
VM 2026 representerer Englands beste sjanse på en generasjon. Troppen kombinerer Premier League-erfaring med internasjonal klasse, og en ny trener har brakt frisk energi etter Gareth Southgates avgang. Oddsen på 6.00-7.00 plasserer England blant de tre store favorittene – og for første gang på lenge føles den rettferdig.
60 år med nesten
Englands VM-historie etter 1966 er en katalog over skuffelser. Kvartfinaletapet mot Vest-Tyskland i 1970. Å ikke kvalifisere seg i 1974 og 1978. Maradonas «hånd av Gud» i 1986. Straffetapet mot Tyskland i 1990. Exit mot Brasil i 2002. Ydmykelsen mot Island i 2016. Og så, semifinalene i 2018 og 2022 – så nært, men fortsatt ikke nok.
Denne historien henger over det engelske landslaget som en forbannelse. Spillerne vokser opp med vissheten om at ingen har klart det på 60 år. Presset er enormt – ikke bare fra media og fans, men fra vekten av historien selv. Tidligere generasjoner har knekket under dette presset. Spørsmålet er om Bellingham og co. er annerledes.
Southgate gjorde mye riktig i sine åtte år som landslagssjef. Han tok England til to semifinaler og en finale (EM 2021). Han bygde en kultur der spillerne trivdes og presterte. Men han vant aldri et trofé, og det var til slutt hans fall. Den nye treneren arver et solid fundament – men også forventninger som er høyere enn noensinne.
Bellingham og den nye generasjonen
Jude Bellingham har forandret alt for England. Hans første sesong i Real Madrid – 23 mål, en La Liga-tittel, en Champions League-triumf – etablerte ham som en av verdens beste spillere ved 22 år. For landslaget har han tatt samme rolle: den som løfter laget når det trengs mest.
I kvalifiseringen scoret Bellingham 14 mål – flere enn hele forsvarsleddet til sammen. Hans evne til å dukke opp i avgjørende øyeblikk minner om de største. Han scorer ikke bare mål; han scorer viktige mål. Utlignere på overtid, seiersmål i tøffe bortekamper, hat tricks når laget trenger inspirasjon.
Rundt Bellingham har England et angrep som kan måle seg med hvem som helst. Phil Foden har endelig funnet formen for landslaget etter å ha dominert Premier League med Manchester City. Bukayo Saka bringer fart og dribling fra Arsenal. Cole Palmer har eksplodert hos Chelsea med sin eleganse og avslutninger. Harry Kane, nå 32 år, er fortsatt en av verdens beste avsluttere.
Dybden i angrepet er Englands største styrke. Jarrod Bowen, Anthony Gordon, Eberechi Eze – alle ville startet for de fleste andre nasjonallag, men i England sitter de på benken. Denne bredden betyr at treneren kan rotere uten å miste kvalitet, og at innbyttere kan endre kamper.
På midtbanen gir Declan Rice fra Arsenal defensiv soliditet. Hans evne til å bryte opp angrep og starte overganger er på toppnivå. Ved siden av ham konkurrerer Trent Alexander-Arnold, Kobbie Mainoo og Conor Gallagher om plassene. Kvaliteten er så høy at noen verdensklassespillere blir hjemme.
Forsvaret er mer bekymringsfullt. John Stones og Harry Maguire har begge slitt med spilletid i sine klubber. Marc Guéhi fra Crystal Palace har tatt steget opp, men mangler erfaring på dette nivået. Kyle Walker er 35 år og ikke like rask som før. Høyrebackposisjonen er et åpent spørsmål – Walker, Alexander-Arnold eller Reece James?
Englands vei til VM
Kvalifiseringen var en demonstrasjon av engelsk dominans. 10 seiere på 10 kamper, 42 mål scoret, 4 sluppet inn. Statistikken var nesten perfekt. Bellingham var toppscorer, men 19 forskjellige spillere fant nettmaskene – en bredde ingen andre kvalifiseringsgrupper kunne matche.
Hjemmekampen mot Tyskland var høydepunktet. 4-1 på Wembley, med Bellingham, Kane, Foden og Saka på scoringslisten. Det var et statement: England frykter ikke lenger de store rivalene. Selvtilliten som kom fra den kampen bæres fortsatt i troppen.
Bortekampen mot Italia i Roma var en annen milepæl. 2-0-seier mot laget som slo dem i EM 2021-finalen. Bellingham åpnet scoringen med et langskudd, Kane avsluttet. Revansjen var søt, og England viste at de har vokst siden det smertefulle tapet på Wembley.
Gruppens svakere motstandere ble behandlet med nådeløs effektivitet. 5-0 mot Ukraina hjemme. 4-0 mot Nord-Irland borte. 6-1 mot Malta på Wembley. England scoret i gjennomsnitt 4.2 mål per kamp – en statistikk som overgår selv de mest optimistiske forventningene.
Den nye treneren tok over etter Southgate og brakte en mer offensiv filosofi. Presset er høyere, tempoet er raskere, og angrepsspillerne har mer frihet. Risikoen er større, men også belønningen. England scorer mer – men de kan også slippe inn mer i kamper der presset ikke fungerer.
Forberedelsene til VM har inkludert treningskamper mot Brasil (2-2) og Frankrike (1-1). Resultatene viser at England kan måle seg med de beste, men også at de ikke er immune mot problemer. Forsvarsspillet mot Mbappé var bekymringsfullt – noe som kan bli relevant i en potensiell semifinale.
Troppen ble annonsert i slutten av mai, uten store overraskelser. De 26 navnene representerer Premier League-dominans – 22 av spillerne kommer fra engelske klubber. Denne liganærheten gir samhold og forståelse som utenlandsbaserte tropper ofte mangler.
Southgates etterfølger
Trenerskiftet var nødvendig, men risikabelt. Southgate kjente spillerne, og spillerne kjente hans system. Den nye treneren måtte bygge tillit raskt – noe han ser ut til å ha klart. Garderoben er positiv, og spillerne snakker om en «ny energi» i leiren.
Taktisk har endringene vært merkbare. Mer ballbesittelse, høyere presslinje, og flere sjanser skapt. Men også større rom for motstandere å utnytte. I kvalifiseringen fungerte det mot svakere lag. Spørsmålet er om det holder mot Argentina, Frankrike eller Brasil.
Kapteinsspørsmålet ble løst enkelt: Kane beholder bindelet. Hans erfaring og lederegenskaper er uvurderlige, selv om Bellingham er lagets viktigste spiller. Denne balansen – Kane som leder, Bellingham som stjerne – fungerer for nå. Men spenningen kan øke hvis resultater uteblir.
Gruppe L – favorittgruppen
England fikk Kroatia, Ghana og Panama i gruppe L. Kroatia er den åpenbare utfordringen – en semifinalist fra 2018 med Modrić fortsatt i troppen ved 40 år. Ghana har atletisk kvalitet. Panama er outsiderne. England bør vinne gruppen, men Kroatia vil kjempe om førsteplassen.
Åpningskampen mot Panama bør være komfortabel. England er massive favoritter, og alt annet enn seier ville være en skandale. Treneren vil sannsynligvis bruke kampen til å etablere rytmen og gi spilletid til breddetroppen. Målet er tre poeng og selvtillit før de tøffere kampene.
Kroatia-kampen i andre runde blir gruppens finale. Modric vs. Bellingham – to generasjoner midtbanespillere i direkte duell. Kroatia slo England i VM 2018-semifinalen, et sår som fortsatt svir. Revansje-motivasjonen er reell, men Kroatia er ikke laget de var for seks år siden.
Modrić ved 40 år er fortsatt briljant teknisk, men fysikken svikter. Kroatia har ikke erstattet generasjonen som tok dem til VM-finalen og VM-semifinalen. Gvardiol er en stjerne i forsvaret, og Kramarić scorer mål, men helheten er svakere. England bør vinne denne kampen – men Kroatia i en stor turnering er alltid farlig.
Ghana i siste runde kan være farlig hvis England allerede er kvalifisert. Rotasjon og manglende fokus har straffet store lag før. Treneren må finne balansen mellom hvile og konsentrasjon. Et tap her kan ødelegge seedingen til sluttspillet.
Oddsen på England som gruppevinner er rundt 1.50-1.60. Det reflekterer at Kroatia utgjør en reell trussel. For de som søker verdi, kan «England ubeseiret i gruppespillet» til 1.70-1.80 være interessant. England har ikke tapt en gruppekamp siden 2014.
England blant favorittene
Oddsen på 6.00-7.00 plasserer England i topptrioen sammen med Argentina og Frankrike. Markedet tror på Three Lions – og det er gode grunner til det. Troppen er dypere enn noen gang. Bellingham er en generasjonsspiller. Og hungeren etter å bryte forbannelsen driver hele nasjonen.
Styrken er offensiv kapasitet. England kan score mot hvem som helst. Kane, Bellingham, Foden, Saka – dette er et angrep på nivå med de aller beste. I en turnering der ett mål kan avgjøre, er evnen til å score avgjørende. England skapte flest sjanser av alle lag i kvalifiseringen – en statistikk som lover godt.
Svakheten er defensiv usikkerhet. John Stones og Harry Maguire er erfarne, men ikke lenger i sin beste alder. Declan Rice må dekke enormt rom foran forsvaret. Og keeper-posisjonen er fortsatt et spørsmål – Jordan Pickford gjør spektakulære redninger, men også nervøse feil.
Den største bekymringen er mentaliteten i avgjørende kamper. England har tapt tre av de fire siste straffesparkkonkurransene i store turneringer. Presset i kvartfinaler og semifinaler har knekt tidligere lag. Er denne generasjonen sterk nok til å bryte mønsteret?
Bellingham er svaret på det spørsmålet. Hans erfaring fra Champions League-finaler og La Liga-titler har herdet ham. Han frykter ikke store øyeblikk – han søker dem. Hvis England når en straffesparkkonkurranse, vil Bellingham ta ansvar. Og med ham på laget, har England noen som kan avgjøre før det kommer så langt.
Sammenlignet med Argentina og Frankrike har England fordeler og ulemper. Fordel: dybde i angrepet. Ulempe: mangel på turneringserfaring som vinnere. Fordel: Premier League-hardhet. Ulempe: defensiv ustabilitet. Oddsen reflekterer dette – litt høyere enn de andre favorittene, men fortsatt i toppsjiktet.
For fullstendig analyse av alle VM-favoritter, se vår dedikerte side. England er blant kandidatene – men veien til trofeet er lang og full av fallgruver.
1966 og alle finaletapene
30. juli 1966, Wembley Stadium. Geoff Hurst scorer hat trick, og England vinner VM 4-2 mot Vest-Tyskland etter ekstraomganger. Det er det eneste øyeblikket i engelsk fotballhistorie som betyr noe – alt annet måles mot det.
Siden den gang har England nådd tre semifinaler (1990, 2018, 2022) og én finale (EM 2021). Hver gang har det endt i tårer. Straffebom mot Tyskland og Italia. Tap i ekstraomganger mot Kroatia. Historien gjentar seg som en ond sirkel.
1990-semifinalen mot Vest-Tyskland er ikonisk. Gazzas tårer da han fikk gult kort og visste han ville miste en potensiell finale. Pearsons og Waddles straffebom. Lineker som trøstet Gascoigne. Disse bildene er brent inn i engelsk fotballbevissthet.
2018-semifinalen mot Kroatia startet så lovende. Kieran Trippiers frispark ga ledelsen etter fem minutter. England kontrollerte kampen til pause. Så våknet Kroatia. Perišić utlignet, Mandžukić scoret i ekstraomgangene, og England var ute igjen. Nok en semifinale som endte i skuffelse.
EM 2021-finalen på Wembley var kanskje den mest smertefulle. England ledet 1-0 mot Italia foran egne fans, men tapte på straffer. Tre unge spillere – Rashford, Sancho, Saka – bommet, og nasjonen sørget igjen. Det var så nært at man nesten kunne smake trofeet.
Denne historien er både en forbannelse og en motivasjon. Spillerne vet at de kan bli legender hvis de lykkes. Å vinne VM ville plassere dem ved siden av Moore, Hurst og Charlton i den engelske fotballpantheon. Det er et press – men også en mulighet få får.
Er dette Englands år?
Jeg har hørt spørsmålet før. I 2018 var England «klare». I 2022 var de «nærmere enn noensinne». Begge ganger endte det i semifinaletap. Hvorfor skulle 2026 være annerledes?
Svaret er Bellingham. England har aldri hatt en spiller som ham – en som kan dominere kamper på det høyeste nivået, som scorer avgjørende mål under press, og som har vunnet alt med klubblaget sitt. Han er den manglende brikken tidligere generasjoner ikke hadde.
Troppen rundt ham er også sterkere. Kane i sin beste alder som avslutter. Foden og Saka i sin prime. Rice som defensivt anker. Dybden på benken. Alt er på plass – bortsett fra beviset på at de kan vinne når det gjelder.
Min prognose: England når minimum kvartfinalen, sannsynligvis semifinalen. VM-seier er mulig, men krever at alt klaffer – ingen skader, ingen straffetap, og en Bellingham i toppform. Oddsen på 6.00-7.00 gir god verdi for de som tror. For skeptikerne er det like gode grunner til å vente.
Uansett utfall blir VM 2026 et kapittel i den engelske fotballsagaen. Enten bryter Bellingham forbannelsen, eller så legges nok en skuffelse til haugen. For de 60 årene med venting, har England aldri vært nærmere å avslutte det hele. «It’s coming home» – kanskje, denne gangen, er det sant.